– Strategiske vurderinger er dødsvanskelige. Hva er trenden? Hva snakkes det om i år, er dette noe som kommer? Man må ha et godt kontaktnett i hele verden, være på kongresser og snakke med folk - hva tenker de? Dét er det viktigste for meg, for jeg skjønner jo ikke all denne vitenskapen. Jeg er en naiv allmennlege fra Island.

Dette er det kontante svaret fra Jónas Einarsson, administrerende direktør i Radiumhospitalets forskningsstiftelse Radforsk, på spørsmål om hvordan man kjenner igjen selskaper det verdt å satse på. 

Photocure var først ut

Einarsson har vært med på å sette opp mer enn 20 selskaper, og per i dag har Radforsk investert i 13 selskaper. Av disse er seks børsnoterte. Han stiftet Oslo Cancer Cluster sammen med Kaare Norum i 2005, og klyngen fikk året etterpå status som Norwegian centre of expertise. Sammen med Norum jobbet han også med ideen om å bygge Innovasjonsparken, som sto ferdig den 25. august 2015.

Men før dette, etter et slitsomt tiår som fastlege og kommune-helsesjef, flyttet Einarsson fra Larvik til Oslo. 

– Jeg hadde en venn som drev daværende Radiumhospitalets forskningsstiftelse. De hadde tre kontorer, eller, det var tre hybler som det var slått hull i veggen på, i den gamle søsterboligen der strålingsbygget ligger nå. 

– Vår jobb var å ta forskernes ideer ut i verden og prøve å få lisensiert dem. Det første selskapet, Photocure, var stiftet, og jeg var med på denne børsnoteringen. Dette ga oss startkapital, og vi levde fra hånd til munn. Dette syntes jeg var spennende, et miljø med forskere, sykehus og utvikling. Men jeg syntes det var kjedelig med disse lisensforhandlingene.

– Jeg ville heller bygge økosystemer og investere i selskapene, og Radforsk gikk fra å være et teknologioverførings kontor (TTO) til å bli en investeringsstiftelse i 2007.

– Vi ble møtt med «Glem det»

Stiftelsen har aldri hentet inn privatkapital til seg selv, og Einarsson er ikke kjent for å være interessert i statlige penger.

Men i 2011 sto Einarsson i mediene og krevde en halv milliard kroner fra daværende næringsminister Trond Giske (Ap) til et statlig investeringsfond som skulle satse på norske legemidler. 

– Det fikk jeg heldigvis ikke til. Og det er bra. Det var jo bare tull. Jeg var fortvilet fordi ingen fra politisk hold eller finansverdenen hadde hørt om sektoren i det hele tatt. Vi ble møtt med «Glem det» og «Dere greier ikke å bygge noe slikt i Norge, vi har ikke Novo Nordisk og Astra Zeneca - vi har ikke lokomotivene».

– Da sa jeg at det er fint med lokomotiver, men det spørs jo hvilken vei de vil kjøre. Vi vil være Thomas-toget og kjøre på egne spor. 

– Opsjons- og formuesskatten et hinder

Rekruttering av kompetente personer er en kjempeutfordring, peker han på.

– Vi har på en måte brukt opp «poolen» vår, så det blir mer sånn at folk bytter mellom selskaper.

– Det myndighetene virkelig kan bidra med er å gjøre det enda mer attraktivt for en forretningsutvikler eller en som kommer fra et big pharma å komme til Norge og må etablere seg her. En stor utfordring for disse forskerne som vil bli gründere, er opsjons- og formuesskatten, mener han.

– Den blir liksom litt sånn latterliggjort på grunn av debatten om rikingene. Men vi snakker om forskere som går inn med sparepengene sine, og forlater en sikker jobb. Plutselig må vi gjøre en børsnotering av selskapet fordi markedet tilsier at vi må gjøre det - og så det blir det satt verdi på de aksjene, noe som utløser formuesskatt.

– For å dekke den formuesskatten de får, må de selge aksjer. Og hvis en gründer i et av våre selskaper selger - aksjer ja hva skjer med aksjekursene da? De går rett i dass selv om du forklarer at du må selge, og dette skaper spekulasjoner.

Vil ha investorer med peiling

Norske biotek-selskaper forteller at de har problemer med å finne investorer som skjønner hva de holder på med. Mange søker ut av landet for å finne spesialistinvestorer. Einarsson trekker frem familieinvestorene: 

– Spesielt har family offices i Norge vært kjempeviktige for oss. De har forstått at de går inn i en høyrisiko-bransje som er langsiktig og binær. Enten lykkes du og det går veldig bra, eller motsatt – det går veldig dårlig. De har skjønt det og vært lojale mot investeringene sine. Og nå begynner vi å få inn internasjonale spesialistinvestorer.

– Vi har for eksempel Takeda Invest som gikk inn med en solid sum i Zelluna tidligere i år. Det norske markedet får ikke med seg hvor stor validering dette faktisk er, sier han. 

– Er det for få av slike spesialistinvestorer i Norge som skjønner hva denne bransjen handler om?

– Svaret er ja. Det har vært nesten ingen, eller ytterst få. Vi må ha dem som ønsker å bygge noe. Det finnes en del spesialiserte investeringsfond, men de «flipper» gjerne, om det passer dem. Det kan være kjempedrepende, og ødeleggende. Vi er på jakt etter selskapsbyggere, sier han. 

Han sier at han er «kjempeimponert» over en del av family office-investorene. 

– De har virkelig jobbet for å sette seg inn i det vi holder på med. Statlige penger innebærer for mye byråkrati og træl. Da er det bedre at vi holder oss til den kommersielle verdenen, sier han og legger til:

– Alt det vi har bygd her, og også utvidelsen av Innovasjonsparken som kommer, er kun på private penger.

– Hvordan vil du beskrive rammebetingelsene dere jobber under?

– I utgangspunktet er det ikke noe i veien med rammebetingelsene for å sette opp et selskap. Vi er alltid den første, eller en av de første, som går inn i selskapene, sier han. 

– Vi er ute etter kompetanse

Ofte lager Radforsk selskapene selv sammen med oppfinnerne, og er de aller første til å investere, og har aktive roller i selskapet i starten. Stiftelsen er fødselshjelper blant annet i form av at den gir penger til en forsker for å se om en idé kan kommersialiseres.

– Og kan den ikke det, så har vi gitt pengene til god kreftforskning, det har vi lov til. Hvis det er kommersialiserbart, så putter vi det vi har brukt av penger inn som equity i selskapet, for vi vil at forskeren skal eie det. 

– Hvis vi får medinvestorer som sier at «dette tror vi på», så svitsjer vi fra å være fødselshjelper og filantropisk til å være rent kommersielle, for å ta vare på dem som vi får til å investere egne midler, sier han.

– Hvilken plass mener du staten har inn i bransjen din?

– Innovasjon Norges system for å støtte nystartede selskap er helt greit. Da får man noen hundre tusen kroner, men samtidig er det så bredt, og skal gi folk en sjanse til å komme i gang, uavhengig av sektor. Også Forskningsrådet er kjempeviktig for oppstartsselskapene våre, det samme er Skattefunn.

Slike selskaper bør drives med private penger, mener Einarsson.

– Dette er et kommersielt løp, og bør drives av privat kapital. Det er kjempefint med for eksempel Investinor, som har gjort noen investeringer. Men er vi gode nok, så finnes det penger. Det er ikke pengene, men kompetanse vi er ute etter. Vi ønsker å samarbeide med kompetente investorer. 

«It’s all in the data»

Noe helt sikkert kjennetegn på et selskap som vil gå godt, finnes ikke, sier Einarsson.

– Men «it’s all in the data», sier vi her. Det er viktig å ha en viss kjennskap til nettverk, forskerne og klinikerne. Vi må gå etter det nye. Standard of care er kjempeviktig; kan det komme noe i tillegg til det som er fra før eller er det banebrytende nytt, sier han. 

– Det viktigste er at vi snakker med sluttbrukerne, legene og onkologene som har et problem de kan få løst ved diagnostikk eller behandling. Lakmustesten er om onkologen vil stå i bresjen for produktet.

– Det må være et «need to have» og ikke et «nice to have», sier han. 

– I tillegg må du bygge teamet i selskapet fra dag én. Ledelse som kan være med fra starten og dra det hele veien ut. Da må vi hente internasjonalt. Det kan gjerne være nordmenn som har vært ute, gjort store erfaringer, og kommer tilbake. Den kompetansen er kjempeviktig. 

Bommet på studier

Det siste året har tre av selskapene i porteføljen gjort det dårlig. PCI og Nordic Nanovector har begge bommet på studier, slitt med å inkludere pasienter, blant annet. Einarsson sier han ikke har noe konkret svar på hvorfor det gikk galt i de ulike selskapene, men at de jobber med å finne ut av hvorfor studiene gikk dårlig. 

– Targovax fikk en ekstra utfordring da standard of care endret seg mens de jobbet med studier. Men de kliniske resultatene er allikevel lovende og de har en spennende pipeline, sier han.