Dette er et debattinnlegg skrevet av Oddvar Solli, ph.d, samfunnsøkonom og leder for helseøkonomene i Pfizer, Norge og Joachim Henriksen, kommunikasjonsdirektør for Pfizer i Norge og medlem av faggruppe for kommunikasjon i Legemiddelindustrien (LMI).

I den forrige prioriteringsmeldingen for helsetjenesten, ble det vedtatt et helt konkret tall for hva Norge er villig til å betale for et godt leveår. Beløpet er dermed en rettesnor for noen av de aller viktigste avgjørelsene som tas på vegne av norske pasienter, nemlig hvilke medisiner som godkjennes av Beslutningsforum. Det er snakk om livsviktige medisiner, blant annet innen behandling av kreft, hjertelidelser og nevrologiske sykdommer. 

Prisen Norge vil betale for et godt leveår ble vedtatt i 2015, og er 275.000 kroner, med mulighet for høyere betalingsvilje ved mer alvorlig sykdom. Tallet ble etter vår oppfatning først presentert som et eksempel, med behov for mer forskning og videre utredning for å sikre at den er i tråd med norske forhold.

Siden har ikke bare forskningen og vurderingene uteblitt, vi sitter i stedet igjen med mange eksempler og uttalelser fra myndighetene som viser at de benytter 275.000 kroner som beslutningsregel. Det som var ment som et eksempel tilbake i 2015, har med andre ord etablert seg som gjeldende praksis og brukes per i dag. 

Hvor kommer tallet fra?

Beløpet 275.000 kroner stammer fra en forskergruppe i Storbritannia og var i utgangspunktet ikke tilpasset norske forhold eller norsk økonomi. I 2017 regnet den samme forskergruppen ut et tall spesifikt for Norge. Basert på dette har forskeren Torbjørn Wisløff i en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening, tatt til orde for å bruke et betydelig høyere tall som utgangspunkt: 385.000 kroner.

I 2023 er selv ikke det oppdaterte tallet tatt i bruk og ingenting tyder på at noe er indeksjustert. Det staten er villig til å betale for et godt leveår er altså verken tilpasset norske forhold, eller oppdatert for å ta høyde for generell inflasjon, gjennom hele ni år.

Hvordan sikre oppdaterte tall? Det er ingen hemmelighet at mange nye og viktige legemidler får avslag fra Beslutningsforum for nye metoder. Ventetiden før pasienter får tilgang til nye behandlinger er også lenger enn i mange andre land det er naturlig å sammenlikne Norge med. Argumentasjonen fra Beslutningsforum er stort sett at prisen er for høy. Her bør man stille spørsmålet «for høy i forhold til hva»? Når prisen er for høy i forhold til et referansetall som ikke er oppdatert på ni år er det kanskje ikke rart Beslutningsforum sier mye «nei» til nye behandling. 

I det norske legemiddelmarkedet er staten en monopsonist, det vil si eneste reelle kjøper av legemidler i Norge. Beslutningsforum har altså en enorm innkjøpsmakt og bruker denne til å presse prisene så lavt som mulig. Dette er fra en skattebetalers perspektiv kanskje vel og bra. Men, når Norge krever priser og rabatter basert på betalingsvillighet fra 2015, og virkemiddelet for å oppnå dette er å bruke tid, får det betydelige konsekvenser. 

Mens Beslutningsforum bruker sin innkjøpsmakt og tiden går, så er det pasientene som betaler prisen i form av tapt helse. Imens kan de ressurssterke og som ikke vil vente, kjøpe behandling selv på det private markedet. Når de ressurssterke pasientene i større grad kjøper behandling i private sykehus, er det både med på å øke todelingen i samfunnet og redusere tilliten til vår offentlige helsetjeneste. 

Helse- og omsorgsdepartementet forbereder nå mandatet til tre ekspertgrupper som skal arbeide med en ny melding om prioritering i helsetjenesten i Norge. 

Vi vil på det sterkeste anbefale at mandatet også inkluderer en vurdering av hva staten skal betale for et godt leveår i 2023, og hvordan dette fortløpende skal oppjusteres i tråd med prisstigningen ellers i samfunnet. Hvis ikke dette gjøres, vil antall «nei» fra Beslutningsforum fortsette å øke i takt med et stadig mer utdatert tall for hva staten mener er verdt å betale for liv og helse.