Dette er et debattinnlegg skrevet av Oddvar Solli, ph.d, samfunnsøkonom og leder for helseøkonomene i Pfizer, Norge og Joachim Henriksen, kommunikasjonsdirektør for Pfizer i Norge og medlem av faggruppe for kommunikasjon i Legemiddelindustrien (LMI).

Helsevesenet er i krise, og verre kan det bli. Det er usikkert om analysene av fremtidens helsetjeneste har latt seg inspirere av Kjell Aukrusts univers. Men om så er tilfelle, ser inspirasjonen ut til å være mer hentet fra pessimisten Ludvig enn optimisten Solan Gundersen. 

Og det er ikke uten grunn. Solide rapporter som den siste Perspektivmeldingen eller rapporten fra Helsepersonellkomisjonen viser et tydelig bilde: Vi blir flere som trenger helsetjenester, helsetjenesten vil trenge mer ressurser i form av budsjetter og mannskap, og risikoen for en sterkere todeling av helsevesenet øker. Noe må skje.

Vi som arbeider med utvikling av nye behandlinger og legemidler har litt av skylden. Først og fremst fordi våre legemidler og vaksiner nå gir flere eldre mennesker flere gode leveår. Men også fordi vår jobb er å stadig utvikle nye, og noen ganger kostbare, medisinske gjennombrudd som gir enda bedre muligheter til bedre helse og gode liv i fremtiden.

Utvikling av legemidler kan beskrives som å plukke epler fra kunnskapens tre. I dag har de fleste lavthengende og saftigste eplene blitt plukket, og hver gang vi nå skal opp i treet på eplejakt må vi klatre litt høyere opp, med de kostnader og risiko det innebærer. 

Oversatt til vår virkelighet betyr dette at morgendagens nye behandlingsmuligheter gjerne kommer med høyere pris og et smalere pasientgrunnlag enn tidligere, noe som gir både økende usikkerhet i dokumentasjonen og en høyere pris per pasient.

Er det da verd innsatsen? Svaret er ofte ja, men det avhenger av et nytt spørsmål: Hvordan skal vi måle verdien av enda en ny og bedre behandling? I dagens system for innføring av nye legemidler i Norge ligger det noen prioriteringskriterier som gir føringer for beslutningstagerne. Hovedutfordringen med disse kriteriene er at de i all hovedsak legger til grunn kostnader opp mot nytte enten for pasientens helse, eller eventuelt også nytte for helsetjenesten. Kan en ny medisin gi pasientene et enda bedre liv? Hvis ja, er det bra. Kan medisinen i tillegg spare ressurser som penger, hender eller sengeposter i helsetjenesten? Hvis ja, er det enda bedre. 

Men hva om en ny medisin både kan være bra for pasienten og bra for helsetjenesten – og i tillegg ha store ekstraverdier for samfunnet som helhet? Denne typen overordnede samfunnsverdier gir dagens system for prioritering av nye behandlinger liten eller ingen mulighet til å inkludere. 

Med dagens system for vurdering av kostnadseffektivitet sier vi rett og slett at disse verdiene ikke skal tas med i regnestykket. Dette til tross for en økende forståelse for at vi har en samfunnsmodell under press, og at vi som samfunn trenger å gjøre gode vurderinger av nytte og prioriteringer fremover for å unngå at helsetjenesten og velferdsstaten kneler under en økende belastning. 

Sjeldne sykdommer, som for eksempel muskelsykdommen Duchennes muskeldystrofi, som rammer unge gutter, er gode eksempler på hvorfor prioritering av nye behandlinger trenger et bredere samfunnsperspektiv. Slike sykdommer fører til mye lidelse og tapte leveår, og en betydelig ressursbruk i helsetjenesten. 

Men kostnadene stopper ikke der. Utgiftene i de kommunale helsetjenestene blir gjerne syvsifrede beløp. Pårørende til et alvorlig sykt barn blir ofte pårørende på heltid, noe som først og fremst kan være en belastning for den pårørende, men som også medfører tap av verdifull arbeidskraft og skatteinntekter for samfunnet. Dagens føringer for prioriteringer innebærer at pårørendes innsats ikke verdsettes overhodet og i praksis settes til null.

Enkelt forklart kan vi si at en avveiing av kostnader kontra nytte for helsetjenesten blir et helt annet regnestykke enn om man vurderer kostnader kontra nytte ved nye behandlingsmuligheter for samfunnet som helhet. Og det er en innsikt som gir store konsekvenser for hvordan vi bør se på prioritering i et fremtidsperspektiv hvor ressurser kommer under økende press. 

Kan vi ta oss råd til å fortsette å se på prioritering i et smalere helsetjenesteperspektiv, dersom det kan føre til prioriteringer og beslutninger som ikke er gunstige for samfunnet som helhet?

Regjeringen arbeider nå med en gjennomgang av føringene for hvordan det skal prioriteres i helsetjenesten. Vi mener regjeringen må bruke denne muligheten til å åpne for et samfunnsperspektiv i prioriteringen av nye behandlinger og åpne opp for at hele gevinsten som nye behandlinger medfører, både for pasienten, de pårørende og samfunnet som helhet, tas med i beslutningsgrunnlaget.

Legemiddelpolitikken kan ikke vurderes helt uavhengig fra arbeidslivspolitikken, og må også hensynta de enorme utfordringene Perspektivmeldingen og helsepersonellkommisjonen tydelig slår fast at velferdsstaten og helsetjenesten står overfor. Et bredere samfunnsperspektiv i prioritering vil være en styrke for helsetjenesten og for pasientene, og samtidig kunne bidra til å møte de betydelige utfordringene vi som samfunn står overfor i tiårene som kommer.